Den  historiske reisen er ikke avsluttet , men vil blir utviklet videre med historiske temaer, møte med enkeltmennesker og i form av bildemateriale.

HVALER, FRA KARRIG ØYSAMFUNN TIL VEKSTKRAFTIG KYSTKOMMUNE 
En rask reise i Hvalers historie fram til 1990

 

For omkrig 15000 år siden sto iskanten ved Koster utenfor Strømstad og trakk seg rykkevis tilbake mot Østfoldkysten hvor den la igjen løsmasser i form av morenertrinn. Den eldste, som vi finner ytterst på Hvaler, ble dannet for 14.300 år siden.  Men –  når dukker så Hvalerlandet opp av havet? Med sine høyeste punkter på rundt 70 m (høyeste punkt Bankerødkolen 72 m.o.h.), kommer landskapet først til syne for rundt 6 – 7000 år f.kr., m.a.o. i det som betegnes som «eldre stenalder».

Spor av menneskelig aktivitet i Norge må vi rundt 12000 år tilbake i tid for å finne. De eldste levningene som er registrert, skriver seg fra en kvinne som levde på Sørlandet for rundt 9000 år siden. De eldste sporene etter mennesker ved Oslofjorden er fra rundt 9000 f.kr. Når så de første menneskene inntar det som da utgjør Hvaler-landet er vanskelig å tidfeste, sannsynligvis fant dette sted i yngre stenalder (4000 – 1800 f.kr). Ulike økser fra stenalderen, funnet på Asmaløy og Kirkeøy, gir antydninger om bånd både til den gamle fjordbygda i Skjeberg og Rolvsøy, Onsøy og Rygge, Berg og Idd.
Av andre funn på Hvaler skal nevnes bronsealdergravene bla. på Herføl, Søndre Sandøy og Akerøya. Herfølrøysa og andre bronsealderrøyser fremstår i dag som viktige kulturhistoriske minner om aktiviteten til datidens storfolk. Om de ble gravlagt her ute under fredelige, eller kanskje heller mindre fredelige tokt, vet vi imidlertid lite om.

Der havet var leveveien og grunnlag for identitet og bosetting                               

Vi tillater oss et stort historisk sprang til middelalderens Hvaler. Fem smale båter i skinn trukket over spanter av tre settes på land i vika ved det vi nå kjenner som Gilbergodden på Kirkeøy. Vi befinner oss på 1200-tallet og vannet står 3 – 4 meter høyere enn dagens nivå. Følget på åtte menn og tre kvinner setter snart i gang med å bygge hus for de kommende ukene da de skal høste av havet her ute på Hvaler. Materialer til de små boligene i rekke finner de tett ved der isen har lagt igjen mengder av rullesten. Til tak bruker de et flettverk av grener og løv. Det enkle seilet de har med seg brukes også som dekke for regn og blåst. Etter hvert skulle flere følge etter, og i dag vet vi at det er avdekket rundt 300 hustufter særlig på østre Hvaler, nærmere bestemt på Kirkeøy og Søndre Sandøy

Hvem var så disse fangstfolkene som slo seg ned her? Historikerne er samstemte om at de kom som «ukependlere» fra fastlandet, enten for å fiske og høste av naturen for eget bruk, eller kanskje også som del av arbeidet med å sikre betaling til storbonden de var knyttet til som leilendinger.

 

 

 

 

 

Hustuftene fra middelalderen, her fra Sjursholmen på Kirkeøy, er nå ryddet og informasjonstavler er satt opp.

Men aktiviteten har allikevel vært stor her ytterst i Viken. Langs kysten var det stor trafikk av handelsfartøy til og fra de kristne områdene lenger sør og sørvest. Det flate landskapet, slipt ned av de enorme ismassene noen tusen år tidligere, ble valgt som kirkested da Hvaler kirke, som en av Norges første, ble oppført på 1100 – 1200-tallet godt synlig fra denne viktige skipsleia. » Vi har i dag ikke kunnskap nok til å slå fast når den første faste bosettingen har funnet sted på Hvaler. Høyst sannsynlig skjer bosettingen gradvis gjennom at folk fra fastlandet, i tråd med utviklingen av båt og redskap, finner å slå seg ned på skjermede plasser der jorda kan dyrkes, det er for til dyra og veien til fiskeplassen er kort.

Med sin fremskutte posisjon mot storhavet var Hvaler også viktig rent strategisk og i 1664 ble Akerøy fort, som del av Fredrikstad festning, oppført.  Under den store nordiske krigen på begynnelsen av 1700-tallet benyttet den dansk-norske flåten, under ledelse av Petter Wessel Tordenskjold, havna på Akerøy flere ganger, i tillegg til at Makø (Magø) på Nordre Sandøy ble benyttet som base.

Etter at Akerøy fort var blitt brukt som mål for marinens skyteøvelser, ble det på femtitallet tatt initiaitv for å bygge opp igjen fortet. Det har også pågått et restaureringsarbeid så sendt som de siste årene.

8. juli 1716 nedkjempet Tordenskjold den svenske flåten som lå i Dynekilen, rett høst for Herføl. Ved å sette et slik ettertrykkelig stopp for Karl XIIs felttog mot Norge, skrev Tordenskjold seg inn i den nordiske historien. 13 orlogsfartøyer kunne Tordenskjold ta med seg til Danmark som bytte. Resten av den svenske flåten ble enten brent eller senket. Under den store nordiske krigen på begynnelsen av 1700-tallet benyttet den dansk-norske flåten, under ledelse av Petter Wessel Tordenskjold, havna på Akerøy flere ganger, i tillegg til at Makø (Magø) på Nordre Sandøy ble benyttet som base.

Det er på 1600-tallet den første folketellingen ble gjennomført, nærmere bestemt i 1664 – 1666 Digitalarkivet . Vi går imidlertid til den første skriftlige kilden basert på folketellingen  i 1769 som forteller at 630 personer, hvorav 363 barn bor på Hvaler. Rundt 80 % av befolkningen er registrert med  næring knyttet til sjøen enten gjennom fiske, losing eller sjøfart. Og sjøen tok mange liv, det var ikke sjeldent at far sønn eller bror ble borte. Den «evige ventan» og redselen for at nære familiemedlemmer skulle omkomme på havet, var noe enhver familie på Hvaler kjente på.

 

 

 

 

 

 

 

I området ved Stolen på Vesterøy møtte fregatten Lossen sin skjebne juleaften i 1717

Stor dramatikk knyttet til sjøen ble det julaften i 1717 da fregatten «Lossen» gikk på grunn og sank utenfor bukta Stolen på Vesterøy. Av et mannskap på 109, omkom 55. I årene 1967, 1968 og 1974 ble vraket av «Lossen» gravd ut, et pionerarbeid i norsk marinearkeologi med registrering av rundt 4500 gjenstander. Lossen
«Dramatikk», men i en helt annen form, var det også blant losene på slutten av 1700-tallet. Å være los var fram til da et «fritt yrke». Losene både på vest og østsiden av fjorden kappseilte om skutene på vei ut og inn av Kristianiafjorden. Her var det m.a.o. parolen; «først til mølla får først malt» som gjaldt. Det å «kapre et skip» var således en del av profesjonen. Da loskaptein Samuel Achelye prøvde å regulere losingen ved å sette grenser for losens seilaser, gjennom å forby hvaler-losene å seile lenger vest enn Lille Færder, ble det bråk. Å finne seg i en slik inngripen var for losene uhørt og kappseilasene fortsatte enda i mange ti-år. Først på begynnelsen av 1900-tallet ble det gjennomført organisering av losvesenet som grunnlag for et felles nasjonalt losvesen.

Farvel til det dansk-norske riket på vei til en bedre hverdag

Hvordan var så leveforholdene for en familie i øykommunen på slutten av 1700 og begynnelsen av 1800-tallet? Norge er som del av det dansk-norske riket alliert med Napoleon i kampen om et europeisk herredømme og dette påvirker også sterkt leveforholdene i Norge. Fra å ha vært i en økonomisk oppgangstid på 1700-tallet er det i årene rundt århundreskiftet stigende nød og stor barnedødelighet i landet, så også på Hvaler. Dette bl.a. som følge av engelsk blokade av norske havner. Fravær av importert korn og uår her hjemme, førte til nødsår med utbrudd av kopper med stor barnedødelighet som resultat.                                                                                                                                        Med Napoleons nederlag på slagmarken og Danmark-Norge på tapernes side, ble Hvaler også berørt av den påfølgende strid om svensk eller dansk herredømme over Norge. Særlig var våren og sommeren 1814 svært spent og telegrafstasjonen på Skjelsbuveten, som hovedstasjon på den østre delen av denne kystlange signallinjen, spilte en sentral rolle i overvåkingen av den svenske marinen. Den optiske telegrafen,  «signalmasta på Veten» ble for øvrig brent som del av krigshandlingene i 1814.

Hvaler kulturvernforening har reist en modell av den optiske telegrafen på Skjelsbuveten. En tidsriktig kledd soldat på markeringen av masta 25.5. 2014

1800-tallet gir viktige bidrag til dagens Hvaler

Med grunnloven på plass blir den nasjonale selvfølelsen styrket, noe som også smitter over på et lokalsamfunn som Hvaler der 880 personer nå er registrert som fast bosatt. Selv om landet hjemsøkes av økonomiske nedgangstider på begynnelsen av 1880-årene, er det store bildet av ti-årene etter grunnlovsåret oppgang og vekst i europeisk økonomi. Dette gir stort behov for norske skip til å frakte varer, noe som virker positivt inn på Hvaler-samfunnet både gjennom etablering av rederier og et ønske hos mange unge menn om å «seile ute».

Etter Napoleonskrigene kom Europa igjen på fote, noe som etter hvert ga oppgangstider med stor etterspørsel etter tonnasje. Dette ga norske redere og sjøfolk nye muligheter. Mange Hvaler-familier bidro i så måte. Her er mannskapet på Superb av Fredrikstad fotografert med tre fra Hvaler ombord (midtre rekke fra venstre): Johan Glosli, Conrad Henriksen og Karl Henriksen Engeli, alle fra Kirkeøy

I tillegg til vekst i handelsflåten, er optimismen knyttet utvikling av mer effektive båttyper for fiske og losing, brygger for anløp av rutebåter, avvikling av omgangsskolene, etablering av Hvaler som herred i 1837 (formannskapslovene) og etter hvert utbygging av infrastruktur som veier og moloanlegg. For de lokale fiskerne og losen var forbedringer av båten i form av dekk (Hvalersskøyta fra rundt 1840) og fiskerbåtene med motor, den første i 1906, av stor verdi både med tanke på sikkerhet og muligheter for et større virkeområde. I 1908 har alle fiskerne i Utgårdskilen installert motor i sine båter
Det blinket for første gang fra Torbjørnskjær fyr i 1872, fem år etter at Homlungen fyr ved innseilingen til Skjærhalden ble satt i drift. I 1882 ble den første telegraflinjen etablert i forbindelse med sildefisket og i 1892 startet en 84 år lang samferdselshistorie da D/S Hvaler gjorde sin første tur med passasjerer mellom Fredrikstad og Hvalerøyene http://www.dshvaler.no/

I 1976 gikk M/S Hvaler sin siste tur mellom Hvaler-øyene og Fredrikstad. Foto: Jan Tore Glenjen

I 1849 får Hvaler sin første faste skole på Brekke, Kirkeøy. Den gamle skolen ble etter hvert for liten og i 1893 ble det oppført en ny skole i teglsten tett ved. I siste halvdel av 1800-tallet blir det etablert skoler på Vesterøy, Spjærøy, Asmaløy, Singløy, Kirkeøy (Dammyr og Kile), Lauer, Løkkeberg (Søndre Sandøy ) og på Nordre Sandøy. I tillegg er det «skole» for barna som bor med familien på Torbjørnskjær. I 1913 går det 783 barn i folkeskolen på Hvaler. Dette er høyst sannsynlig det det høyeste elevtallet som er registrert i kommunen (i 2015 rundt 450 elever)

 

 

 

 

 

 

 

De gamle skolene på Asmaløy og Brekke, den siste Hvalers eldste fra 1849

Var Løpern dypere før?

Det var på Skjærhalden og de østre øyene at vi hadde de flotte hotellene, kunstnere  og folk med posisjoner og økonomisk makt. Dagny og Olaf Ditlev Simonsen på Putten, Kirkeøy på 1920-tallet(bildet til venstre). (Under) Familien Ditlev Simonsen på seiltur.

Det hører også med til dette bildet at disse årene gir grunnlag for et økonomisk og kulturelt «klasseskille» på Hvaler. Kirkeøy, sammen med Nordre og Søndre Sandøy, fremstår nå ikke bare som et sentrum for administrasjon og kirke.  Det er også i dette området vi finner Hvalers redere, de største gårdene og grupper av kunstnere. Det er også hit de godt bemidlede fra hovedstaden, Halden og Fredrikstad kommer for å dyrke sommeren på badehoteller, pensjonater og for noen i prangende sommerhus. En lignende utvikling ser vi ikke på de andre øyene. Oppfatningen om en historisk motsetning mellom øst og vest, og utsagnet om at «Løpern er dyp», henter nok mye næring fra den tidens sosiale forskjeller mellom befolkningen på vestre Hvaler og deler av befolkningen på de østre øyene.

Vekst og bedre forhold for mange, fortsatt er nød og død tett på

Selv om «det store bildet» av Hvalersamfunnet på 1800-tallet er knyttet til vekst både i folketall og næringsutvikling og infrastruktur, er nøden og karrigheten fortsatt tilstede i de små stuene. Besøker vi Matilde og Henrich Jansen på Tisler, får vi en ikke helt uvanlig historie om kampen for tilværelsen og et liv fylt av sorg over barn som dør så alt for tidlig. Da Matilde selv dør i 1918, 78 år gammel av «hjerneslag», har hun opplevd å måtte følge sin mann og 7 av 9 barn til graven.
Selv om Matilde og Henrichs historie kan stå som eksempel på den livssituasjon mange familier opplevde på 1800-tallet, opplever Hvaler en sterk vekst i folketallet som først skal kulminere i 1910 med over 4200 bosatt. Tre forhold peker seg ut som grunnlag for veksten:

• Redusert barnedødelighet grunnet bedre hygiene, bedre boforhold, utvikling av vaksiner og et mer allsidig og bedret kosthold bl.a. gjennom økende bruk av potet.
• Perioder med store sildefiskerier. Etter å ha vært mer eller mindre borte i årevis, kommer det store innsiget av sild på slutten av 1870-tallet og gir kystsamfunnet et stort løft i en periode på 12 – 15 år både økonomisk og gjennom tilflytting. Særlig er det de østre øyene som opplever dette til tider eventyrlige fisket. Dette ga befolkningen kjærkomne inntekter, økt tilskudd til kosten og for enkelte også grunnlag for rikdom. En rekke salterier ble etablert (22) i Herfølrenna og i Gravningssundet.

Innvandring fra Sverige knyttet til utvikling av stenindustrien fra 1880-tallet. Denne eneste industrihistoriske epoken i Hvalers historie startet i bruddet på Urdal på midten av 1880-tallet og varte helt fram til begynnelsen av 1980-tallet da den siste stenhoggeren (Otto Franzen) takket av. I storhetstiden fram til utbruddet av 1. verdenskrig jobbet det i perioder godt over 300 mann i stenindustrien på plasser som Skjelsbu på Vesterøy, Dypedal og Sand på Spjærøy og på Røsshuet/Grønne Bakke på Kirkeøy. Med utbruddet av 1. verdenskrig fikk stenindustrien en stor knekk, noe som førte til stor arbeidsledighet. Mellomkrigstiden ga ny vekst, men produksjon og salg av Hvaler-granitten nådde aldri nivået før krigen brøt ut. Stenhoggerne på Dypedal, NRK 1967

 

Bilder fra Sand og Dypedal på Spjærøy. På Dypedal var det drift helt fram til begynnelsen på 1980-tallet

Organisasjonene kommer
Grynende nasjonal debatt om fremtidens Norge, ikke minst inspirert av den franske revolusjonen og opplysningstidens debatter om nasjonal selvstendighet, demokrati, religion og kvinners rettigheter, gir fra sent på 1800-tallet også inspirasjon til folk i kystsamfunnet Hvaler. Organisasjoner knyttet til religiøse samfunn,  fagbevegelsen (Stenhoggerne), sjøfolk og humanitære organisasjoner blir etablert og flere av disse bygger forsamlingslokaler som også i dag fremstår som viktige samfunnsinstitusjoner og kulturhistoriske minner. Spjærøy kirke  (1891), Folkets hus, Spjærøy  (1898), en rekke bedehus og andre forsamlingslokaler vitner om et rikt organisasjonsliv den gang de ble reist, men også i dag.

 

 

 

 

 

 

Arbeiderkvinnelaget foran Folkets Hus, og et nyrestaurert Asmaløy bedehus, kan stå som eksempler på den vekst ulike organisasjoner og lag fikk på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet 

 

 

 

 

 

Høyonn ved «Severinhuset», Viker.                                          Sildefiskere i Gravningssundet klargjør garn

Ved inngangen til 1900-tallet har på mange vis øysamfunnet funnet sin form. Mennene er beskjeftiget med arbeid knyttet til sjøen enten gjennom losing, fiske eller så seiler de i utenriksfart. Kvinnene ror fisk og frukt til torget i Fredrikstad eller Halden, sørger for stell av dyr og barn, syr, strikker, baker og samler inn penger til misjonen. Ikke rart at veslejenta spør; Når ti sover du a mor?
———————————–
Vi tar en snartur til Storengkilen på Spjærøy på begynnelsen av 1930-tallet. Sommeren har vært varm og god og i månedsskiftet august/september er de åtte plommetrærne fulle av gule og søte sukkerplommer. Mor Thea og de to sønnene, som ennå ikke har rukket å dra til sjøs, har høstet plommer hele fredagen. Forsiktig er «eggene» tatt ned og lagt varsomt i trekasser hentet fram fra kjelleren. I morgen tidlig er det klart for ny tur med eka inn til torget i Fredrikstad. Thea og nabokonene Gunda og Eline skal ro hver sin eke den nær fem timer lange turen forbi Kråkerøylandet og inn til byen denne lørdags morgenen. Allerede ved firetiden ror de av sted fullastet med kasser, Eline også med gravensten (epler) i lasten. De tre Hvaler-damene vet at dette er frukt kjøpeglade Fredrikstad-folk vil etterspørre. Flo og god bris fra sørvest hjelper godt opp mot Kråkerøylandet, der de ror tett inn til land. Tyngre skal det bli når de møter strømmen i elva lenger oppe. Det er derfor nødvendig med en hvil, litt vask og skifte av et plagg eller to i «Pyntebukta» på Kråkerøy før den siste etappen opp elva til torget. Her legger de til ved fiskebasarene og bærer kassene opp på «fast plass» på torget. Straks er handelen i gang og i løpet av formiddagstimene er alt solgt unna. De har ikke vært «snåle på vekta» og høster god-ord både for smakfull frukt og god vekt.
Etter en matbit på Anna Olsens Kafe, er det å ta seg hjem igjen til Spjærøy. Med mindre vekt i eka, godt beregnet «fjære sjø» og medstrøms i elva gjør de turen unna på fire timer.  Vel hjemme i kilen, venter fortsatt gjøremål både i fjøset og foran rokken før parafinlampa kan skrus av for natta.

Hytte- og fritidskommunen Hvaler

 

 

 

 

 

Badegjestene kommer og blir tatt vel imot av lokalbefolkningen, muligens med viss skepsis til klesdrakt og fremmed adferd, som på bildet til venstre fra Vikerhavna. Bildet til høre er fra Botnekilen

De aller første sommergjestene kom trolig til Hvaler i 1860-årene. På Kirkeøy averteres det i 1882 «vakre villatomter» og i samme periode bygger oberstløytnant Lars Christian Dahll en elegant villa på Nordre Sandøy ( Dahllsberg). De som kom som sommergjester i denne perioden var først og fremst godt bemidlede haldensere som fant ro, hvile og sol i skjærgården. Etter hvert tiltok strømmen av sommergjester og pensjonater og hoteller ble oppført i Skjærhalden-området. Mange var det nå som så muligheter for inntekt gjennom utleie av et rom på loftet, i sjøbua eller annekset.  Det ble også i årene fram mot 2. verdenskrig bygget et mindre antall hytter bl.a. på Siljeholmen, i Papperområdet, ved Skjelsbusundet og rundt Skjærhalden. Da freden kom i 1945 var det ca 400 hytter på Hvaler. For også å møte arbeiderklassens behov for badeliv og frisk luft, ble det tidlig etablert flere feriehjem. Først ute var Samorganisasjonen av Fredrikstad Arbeiderparti, som i 1919 kjøpte Myrvoll på Spjærøy. I 1954 kjøpte DeNoFa fagforening Solvik på Urdal, Kirkeøy og startet oppføring av en rekke hytter for utleie til sine medlemmer.

 

 

 

 

 

 

Siljeholmen, i dag et av områdene på Hvaler med størst hyttetetthet (95 hytter) fotografert på 50-tallet

Med et engasjement som startet allerede i 1939 med erverv av Storesand, gjør Oslofjordens Friluftsråd for alvor sin entre på Hvaler på 50-tallet med inngåelse av avtaler med grunneiere. Dette var avtaler (servitutt-avtaler) som sikret store deler av de sørlige og vestre delene av Hvaler for allmennhetens  bruk.

Fraflytting og vekst i antallet hytter skaper endringer på Hvaler        

To utviklingstrekk preger øysamfunnet Hvaler på 1950- og 1960-tallet; fraflyttingen og veksten i antallet hytter. Fraflyttingen startet som tidligere nevnt allerede i ti-årene før krigen fra en topp i befolkningstallet i 1910. Da krigen sluttet viser folketellingen (1946) at 3473 personer har fast bosted eller tilknytning til øyene. Ut over på 50- og 60-tallet skyter nedgangen fart og da 1970 passeres, er det kun 2247 personer med Hvaler som fast bosted. Samtidig med nedgangen i befolkningstallet, finner det sted en vekst i ferieliv og hyttebygging Badehotellene og pensjonatene i Skjærhalden-området, som hadde hatt sin blomstringsperiode før krigen, møter nå nedgang i antall gjestedøgn og i løpet av 1950- og 1960-årene legges disse ned.
Årsaken til veksten i antallet hytter finner vi i velstandsutviklingen i Norge, 3 ukers lovbestemt ferie (ferieloven av 1947) og tilgang på tomter og tomme hus. Restriksjoner på hyttebygging fantes knapt. Hadde du en avtale med grunneier, var veien åpen for å bygge.  Med snekke og leid pram taues det materialer til mang en enkel hytte ut til områdene spesielt nord på Hvaler.  Nå er det i stor grad arbeiderklasse-familier som bygger hytter, særlig gjelder dette på den vestre delen.
Den store veksten i antallet hytter skapte alvorlige bekymringer i Hvaler kommune og i 1976 innføres byggestopp på hytter. Da har antallet hytter passert 4000 og det forelå godkjenning for ytterligere 300. På 2000-tallet ble de siste hyttene bygget. Med sine rundt 4700 hytter og fritidsboliger er det bare Tjøme av kystkommunene som i dag har flere fritidsboliger pr km2 enn Hvaler.

Grynende debatt om viktige utviklingstrekk.
Vi tar et steg tilbake til tiden før 2. verdenskrig der Torine Madsen, som den første kvinnen, velges inn i herredsstyret ved valget i 1913, det første med stemmerett for kvinner.

Det skulle gå 33 år før en ny kvinne ble valgt inn , et herredstyre som fra 1887 vekselsvis holdt sine møter i Brekke skole og sjømannslokalet på Spjærøy. Det var først i 1938 at det nye staslige herredshuset på Skjærhalden ble innviet, bygget i sten fra Sand på Spjærøy.

 

 

 

 

 

 

 

Gamle Brekke skole og sjømannslokalet på Dypedal, Spjærøy ble vekselsvis brukt som møtelokale for herredstyret fram til det «nye » rådhuset, Stenhuset (under),  sto ferdig i 1938.

Den sterke reduksjonen i befolkningstallet fra toppåret 1910 gir ekstra næring til en mangesidig debatt om fremtidens Hvaler. En sak står sentralt i alle år nemlig elektrifiseringen av øyene. Men også andre viktig saker opptar politikerne; hva med de små grendeskolene, og lar det seg gjøre å bygge vei fra Hvaler til fastlandet? I så fall mot Torsneslandet eller Kråkerøy? Spørsmålene er mange og debatten frisk både rundt økonomi og tekniske løsninger.Modernisering, sentralisering og Norges lengste skolestreik
Utbruddet av 2. verdenskrig kom til å hindre fremdriften av prosjekter på sentrale samfunnsområder, men i oktober 1948 ble strømmen for første gang slått på, og de neste årene var det strøm i kontakten på de fleste av øyene.

På 50-tallet står bedring av veisystemene i kommunen høyt på dagsorden. Mange ønsker i tillegg fast fergeforbindelse til Kråkerøy og i 1959 settes ny ferge i drift mellom Revholmen på Vesterøy og Tangen på Kråkerøy. Allerede i 1954 fatter herredstyret vedtak om fastlandsforbindelse. Dette fremskrittet til tross, faller befolkningstallet dramatisk i etterkrigsårene. Industrivekst og skoletilbud i Fredrikstad-området og fødselsunderskudd over flere år (flere som dør enn blir født), forklarer denne utviklingen. Først med utbyggingen av fastlandsveien og broene, snur den negative trenden og vi ser ny vekst i befolkningstallet på Hvaler. Allerede i 1964 ble bro over Skjelsbusundet åpnet, tidlig i 70-årene kommer forbindelsen over Asmaløysundet samtidig som det diskuteres videre forbindelse mellom Asmaløy og Kirkeøy; bro eller tunnel? I 1989 ble den 3750 m lange tunnelen under Løpern åpnet. «Tunnelen som tar deg nedenom og hjem» var den folkelige betegnelsen på en forbindelse som for alvor knyttet alle de store øyene sammen og Hvaler som samfunn til Fredrikstad-området. Dette var et viktig bidrag til ytterligere skyv i en befolkningsvekst som hadde pågått i over ti år. Hvalers tid som et øysamfunn der båten var et sentralt kommunikasjonsmiddel, var definitivt over.

 

 

 

 

 

 

Fastlandsveien og tunell under Løper’n bidro sterkt til å snu Hvaler fra å være en fraflyttingskommune til en av landets kommuner med høyest relativ tilflytting.

Modernisering, sentralisering og Norges lengste skolestreik
Utbruddet av 2. verdenskrig kom til å hindre fremdriften av prosjekter på sentrale samfunnsområder, men i oktober 1948 ble strømmen for første gang slått på, og de neste årene var det strøm i kontakten på de fleste av øyene.                                                                                                                                          På 50-tallet står bedring av veisystemene i kommunen høyt på dagsorden. Mange ønsker i tillegg fast fergeforbindelse til Kråkerøy og i 1959 settes ny ferge i drift mellom Revholmen på Vesterøy og Tangen på Kråkerøy. Allerede i 1954 fatter herredstyret vedtak om fastlandsforbindelse. Dette fremskrittet til tross, faller befolkningstallet dramatisk i etterkrigsårene. Industrivekst og skoletilbud i Fredrikstad-området og fødselsunderskudd over flere år (flere som dør enn blir født), forklarer denne utviklingen. Først med utbyggingen av fastlandsveien og broene, snur den negative trenden og vi ser ny vekst i befolkningstallet på Hvaler. Allerede i 1964 ble bro over Skjelsbusundet åpnet, tidlig i 70-årene kommer forbindelsen over Asmaløysundet samtidig som det diskuteres videre forbindelse mellom Asmaløy og Kirkeøy; bro eller tunnel? I 1989 ble den 3750 m lange tunnelen under Løper’n åpnet. «Tunnelen som tar deg nedenom og hjem» var den folkelige betegnelsen på en forbindelse som for alvor knyttet alle de store øyene sammen og Hvaler som samfunn til Fredrikstad-området. Dette var et viktig bidrag til ytterligere skyv i en befolkningsvekst som hadde pågått i over ti år. Hvalers tid som et øysamfunn der båten var et sentralt kommunikasjonsmiddel, var definitivt over.

Lønnsaken og sentralisert skolestruktur
Før vi går inn på utviklingen mot sentralskoler, la meg nevne en sak som i over 10 år red Hvaler kommune som en mare, og som ble en stor sak også i nasjonale medier. Striden rundt lærer Rolf Bjarne Lønn på Asmaløy skole resulterte i en mangeårig skolestreik, bøt-legging av foreldre, alternativ undervisning, psykiatriske uttalelser, elevers tap av hele skoleår, flytting fra området og splittede familier. Fra midten av 50-tallet til godt inn i det neste ti-året var saken om lærer Lønns egnethet tema i skolestyret. Den utvilsomt «frodige» læreren fikk sin avslutning som lærer på Åttekanten.
Vi kan selvsagt velge å se på denne saken som et lokalt anliggende, men saken blir først og fremst interessant i en større sammenheng om vi også ser konflikten rundt lærer Lønn som en betydelig mediesak, en kulturkonflikt med religiøse ingredienser, småsamfunnets mekanismer og en sak der «det som skjedde» forties.  Selv i dag er det mange som vegrer seg for å snakke om  den  opprivende  konflikten.

Skoleveien
Skoleveien har til «alle tider» vært en viktig del av barn og unges erfaringsarena, så også på Hvaler. Selv i tider med et nett av grendeskoler, innebar skoleveien for de fleste lange avstander i slaps og søle, men også vandring i spennende natur der det spøkte både i hule trestammer og sprekker i fjellet og der det alltid var en frydefull spenning om den store hunden til Karl til Ella var løs eller i bånd på tunet som skulle passeres.
  I et kystsamfunn som Hvaler var opphold i båten, eka eller sjekta, en viktig del av skoleveien, enten det var Skjelsbusundet, Herfølrenna eller Skjærhaldenfjorden som skulle forseres. Vinterstid var dette utforende nok  ofte i sterk vind og på usikker is. Da skolene på Herføl og Nordre-Sandøy ble lagt ned på 50-tallet og elevene overført til Løkkeberg på Søndre, hente det mang en gang at elevene holdt i et langt tau med en voksen i front. Hans eller hennes jobb var å slå i isen med en staur for å testen isen.         

Mot sentralisering av skolen   

Tidligere har vi sett at det ble etablert skolehus på en rekke øyer på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Dette mønsteret holdt seg i hovedsak til etter 2. verdenskrig, da sentraliseringen tok til for alvor. Skolehusene var etterhvert gamle, manglet spesialrom og leskur. I tillegg endret bosettingen seg. I sum ga dette grunnlag for nytenkning noe endret skolelovgivning også bygget opp under. På 50- og 60-tallet legges derfor de gamle skolene ned og vi får sentralskoler på Skjærhalden (Floren) i 1967 og på Vesterøy (Åttekanten) i 1968. I forbindelse med utbyggingen av det nye boligområdet på Rød, besluttet kommunestyret i 1985 å bygge ny skole her.

 

Når det gjelder Åttekanten skole, så skulle den bli kjent langt utenfor distriktet. Fra hele landet kom det pedagoger og lokalpolitikere som var interessert i den arkitektoniske løsningen med åpen midtdel og flyttbare vegger. Hva var det så som ga grunnlag for en slik eksperimentell skole i det ellers «trauste» fiskerisamfunnet på Vesterøy, en skole som også lokket elever fra Fredrikstad til å begynne på Åttekanten?  Svaret på hvorfor lokalisert her, ligger nok helst i samarbeidet mellom de kreative arkitektene Ole Arntzen og Nils Petter Solheim og det pedagogiske personalet med Asbjørn Rummelhoff (skolens første rektor) og Øivind Sand i spissen, engasjerte personer inspirert av Rudolf Steiners pedagogiske prinsipper.

 

Paul Henriksen

Kilder:
Havet var leveveien – Inger Jensen, 1993(Bygdebok)
Hvaler, en samtidshistorie – Åsmund Svendsen 2010  (Bygdebok)
Gårder og slekter, bind I og II – Gudrun Høibo 1980   (Bygdebok)
Historien om Norge bind I – V, Karsten Alnæs 1996 – 2000
En Skjærgårdsbygd på 1700-tallet – Andreas Madsen 1958
Hvalerveien – Otto Reff 1989
Skolen i Skjærgården – Ulf Hjardar 1989
Lokalhistorisk oppslagsbok 1 og 2 Ulf Hjardar 2012
«Sten», om stenindustrien på Hvaler – Ulf Hjardar 2005
En katedral ved havet, om Hvaler kirke – Ulf Hjardar 1996
Hytta på Hvaler – Hvaler hytteforening v/Odd Løkkevik 1998
Østfolds historie bind 1. og 4.  Bind 1 – Ellen Anne Pedersen, Frans-Arne Stylegar og Per G. Norseng
Bind 4 – Åsmund Svendsen                                                                                                                                                                                 Rubin, fiskehandleren med det store hjertet – Ulf Hjardar, Svein Skahjem 1992
Hvaler for Landkrabber – Stein Kr Martinsen 2012
Hvaler – Et øyrike, Rolf Sørensen 2003
Egne nedtegninger, intervjuer og artikler – Paul Henriksen